En venn unna et godt liv

Feb 20 2019

Fattige barn, innvandrere uten jobb, arbeidere som utnyttes grovt og et klassedelt samfunn. Store utfordringer har noen ganger en latterlig enkel løsning.

En gang hvert år er samfunnsfagsklassen ved Rosenvilde videregående skole i Bærum på ekskursjon i Oslo, nærmere bestemt Grønland. For mange elever skal dette visstnok være første gangen de besøker denne delen av Oslo. Skolens begrunnelse er at elevene har godt av å se hvor delt Oslo er.

Selv i rike og like Norge, er det forskjeller. Det har noe å si hvor du vokser opp, og ikke minst hos hvem du vokser opp. Ap-leder Jonas Gahr-Støre har sagt at “det heter at en god barndom varer hele livet, det kan dessverre også en dårlig barndom gjøre”.

Han har dessverre rett. De fleste mennesker er prisgitt det utgangspunktet de er blitt gitt, det er vanskelig å endre sin egen skjebne. Forskning viser at helse, inntekt og utdanningsnivå svært ofte går i arv. Selv om vi har en fantastisk skole i Norge, klarer vi ikke å utjevne de forskjellene som elevene starter med i 1. klasse.

Verdens dag for sosial rettferdighet
20. februar er det FNs verdensdag for sosial rettferdighet. Den handler om viktigheten av å bekjempe fattigdom, ekskludering og arbeidsledighet, for å fremme solidaritet, harmoni og like muligheter i og mellom samfunn.

Det er lett å tenke at dette ikke angår oss, det er alltid noen som har det mye verre. Men da gjelder det å minne om at vi har et ansvar for våre omgivelser, for vår neste. Hva gjør vi på vår vakt for å bekjempe fattigdom og ekskludering? Hva gjør vi for å unngå at barn vokser opp i våre nabolag uten å ha en sjanse til å få et godt liv? Hva gjør jeg?

Penger er ikke redningen
I politikken handler dette ofte om penger. Kan vi bevilge oss vekk fra barnefattigdom? Kan vi vedta en politisk handlingsplan mot et klassedelt samfunn? Kan statsbudsjettet sikre alle en jobb?

Noe kan gjøres i politikken, selvsagt må den arenaen brukes til å løfte frem dem som trenger det mest. Barne og familiedepartementet finnes for å blant annet kjempe mot barnefattigdom.

Men: Ingenting virker så sterkt som det vi enkeltmennesker kan gjøre.

I forbindelse med boken Fremtidens tapere, intervjuet jeg både leder i forskningsstiftelsen FAFO og ansatte ved Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo. De fikk alle det samme spørsmålet: Hva er det ene tiltaket som er aller mest virkningsfullt for å løfte folk ut av fattigdom og sosiale problemer?

Svaret var helt likt: nettverk.

Det er ikke økt sosialhjelp som utgjør den store forskjellen, det er vennskap. Det er ikke obligatorisk barnehage som forandrer folks hverdag, det er enkeltmennesker som bryr seg.

Ensomhet
I Oslo Monitor som Skaperkraft ga ut for Beveg byen i 2018, står det at hele 10.000 Osloborgere ikke har en eneste nær fortrolig. Tenk det, ikke en eneste. I tillegg ​​har vi tall fra Levekårsundersøkelsen i 2015 som viser at 16% av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av en følelse av ensomhet.

Pastor i Hillsong Oslo, David Hasseløy sa en gang at “det spesielle med ensomhet er at vedkommende kun er en venn unna å ikke å være ensom”.

For menighetene i Norge bør dette få konsekvenser for hvordan man jobber. De fleste menigheter har det de kaller for diakonalt arbeid. Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Ofte sier man at det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet. Men hvordan bør kirken uttrykke nestekjærlighet i vår tid?

Jeg tror mye er gjort hvis lager gode fellesskap der folk er. Husker vi på det når vi etablerer nye menigheter?

Hva betyr det for meg?
Nylig avgått partileder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte i 2017 at “fremtidens tapere handler om utenforskap”. Mer presist kan det ikke sies. Og hvis det er sannheten, så er det alvorlige spørsmålet hva jeg da gjør med dette? Hvem åpner jeg og kona hjemmet for? Hvem går jeg en ekstra mil med? Hvilke barn i vårt nærområde betyr vi en forskjell for?

Vi har bestemt oss for at vi skal bety en forskjell.

La oss ikke bruke FNs verdensdag for sosial rettferdighet til å etterspørre politiske vedtak. La oss heller spørre oss selv om vi kan ta et større ansvar. Da kan vi faktisk endre verden.